LANDSBYGDA TIL HOVDSTADEN
Basert på intervju som Gå Ut Misjons medarbeider Arne Raen har gjort med vår kontaktperson Albert Mridha i Bangladesh, fortsetter vi her historien om hvordan en ung og fattig flyktning på den andre siden av jorden plutselig befinner seg i svenske pinsemenigheter!
Fra mangrovesumpen, via Åstol, til 70 kampanjer! I 1980 blir Albert engasjert som sekretær på kveldstid hos Swedish Free Mission i Dhaka, som var den svenske pinsebevegelsens misjonsarbeid i Bangladesh. Navnet ”Free Mission” klinger fint for bengalene, men i et nordisk perspektiv handler det om konseptet med å danne menigheter som ikke hører inn under den lutherske statskirken, og som derfor kaller seg ”frikirker. Albert forteller videre: ”Bangladesh er et av verdens tettest befolkede land og det tredje største muslimske landet i verden med en befolkning på nesten 200 millioner mennesker. Bare en halv million av disse er kristne. Bangladesh har 64 distrikter og flere av dem har ingen lokale kristne eller menigheter. Mange steder vet de ikke engang hvordan en kristen ser ut. For eksempel, da jeg reiste med en motorbåt i fem timer ut til øya Dhalchar i vår store mangrovesump, ble jeg møtt av en lokalbefolkning som var blitt fortalt at en kristen mann skulle kommme. De var så nysgjerrige på hvordan en kristen så ut. Etter å ha sett meg, så de på hverandre og sa ’men, han ser jo ut som oss!’ De trodde en kristen bare var en utlending med hvit hud.”
Etter 4 år blir Albert administrativ leder i Den svenske frimisjonen. I løpet av denne tiden møter Albert sin Mary. De gifter seg i 1985 og får sønnene Matthew og John. På dette tidspunktet ønsker den svenske pinsebevegelsen at deres arbeid i Bangladesh skal bli et selvstendig samfunn basert på de 34 menighetene de hadde grunnlagt. Albert, sammen med syv svenske misjonærer, blir administrativ leder av De frie kristne kirkene i Bangladesh. ”Dette var et nytt skritt i mitt liv, jeg var så takknemlig til Herren for hans nåde i mitt liv.” Den fattige flyktningegutten som en gang bodde under et mangotre står nå plutselig på talerstoler i både Jönköping og ute på øya Åstol for å rapportere til svenske pinsemenigheter om misjonsarbeidet i Bangladesh.
Albert og Mary holder fast ved sin første visjon om å betjene og hjelpe fattige barn. De forbereder seg gjennom bønn og kontaktbygging. I 1990 deler Albert sin visjon i et møte med noen ledere i Bangladesh, og en ny organisasjon blir grunnlagt; The Way Trust, hvor Jesu egne ord ”Jeg er veien” er inspirasjonen. Trust er et engelsk ord som tilsvarer en stiftelse. Hensikten med organisasjonen er å lede barn fra fattigdom til evig liv. Bangladesh var på den tiden et av de fattigste landene i verden. Halvparten av befolkningen levde under FNs definisjon av ekstrem fattigdom. Gruppen som startet ”The Way Trust” selger sine personlige eiendeler og spesielt Albert og Mary gjør store ofre for å komme i gang. Seksten små barneskoler blir startet, både sør og nord i landet, 32 lærere blir ansatt! Lærerne får grunnleggende teologisk opplæring slik at de også kan forkynne evangeliet for barna, foreldrene og nabolaget. ”Det var ikke bare utdannelse, det var også vår måte å bringe de tapte sjeler til Kristus,” sier Albert. Også 25 nye kirker bygges i denne perioden. Skoler og menigheter gjennomfører ulike omsorgs- og utviklingsprogrammer i lokalsamfunnet.
Albert fortsetter å jobbe med drømmen om en internatskole, et sted hvor fattige, foreldreløse og barn med bare én forelder kan få både omsorg og en skikkelig utdanning, i stedet for å bli ofre for barnearbeid, menneskehandel og prostitusjon. Han gjør mange undersøkelser for å finne et passende sted. Fra venner, både i Bangladesh og i utlandet, mottar han penger som gjør at en stor tomt blir kjøpt i 1998, i nord, utenfor byen Birganj.
”Til slutt velsignet Gud oss med denne muligheten. Vi kalte stedet Home of peace ( Fredens hjem)». Seks måneder senere besøkte Karin og Rickard Lundgren området og ba for det. I tillegg til å drenere dette sumpområdet som da var fullt av giftige slanger og store rotter, bygges fire store bygninger med spisesal i midten. Etter 25 år er Alberts visjon en realitet! 2 februar 2002 kunne 120 svært fattige barn starte sin skolegang på Home of peace. I årene som følger øker antall studenter hvert år. Antall bygninger utvides med egne internat for jenter og gutter. I 2018 var antall studenter. Økonomien er en konstant utfordring og Albert må bruke mye tid og krefter på å samle inn penger. Han får kontakt med en sponsor i Sveits som finansierer store deler av driften i 12 år, i tillegg til dette har det vært en rekke andre bidragsytere, inkludert Scandinavian Children’s Mission, ”Vi er så takknemlige for dem alle”, utbryter Albert.
KAMPANJEMISJON I BANGLADESH!
I 1998, 14 år etter at FCCB ble etablert, har kirken 3000 medlemmer, fordelt på 90 menigheter. Albert besøker dette året Sør-Afrika og Europa for å få hjelp til å nå lengre ut med evangeliet i Bangladesh. I Norge besøkte han misjonsprofilen Berit Helgøy Kloster i Stavanger. Han ga utrykk for at han hadde mislyktes med den lange reisens mål, å finne nye støttepartnere. Men like før avreise til Bangladesh nevnte Berit en person ”Rickard Lundgren, som jobber i Sarons dal!”. De ringte Rickard og Albert fortalte ham om arbeidet og inviterte Rickard til å besøke Bangladesh.
Albert utbryter: ”Men Rickard var i utgangspunktet avvisende og var opptatt med misjonsarbeid i India og Pakistan. Men så ombestemte han seg plutselig og opplevde en Guds tiltale om å satse i Bangladesh. Jeg ble så overrasket over at noen kunne ombestemme seg så raskt og har siden sett på dette som et bevis på at det var Guds plan at vi skulle samarbeide om å bygge Guds rike i Bangladesh.” De fortsatte sin kommunikasjon via faks, der Rickard presenterte den kampanjemetoden som verdensevangelisten Aril Edvardsen hadde lært ham i Sarons dal; å samle mange mennesker til evangeliske møter.
Rickard og hans kone Karin besøkte Bangladesh i mars 1999. Albert hadde fortalt at de skulle få delta på en stor dåpsseremoni hvor 463 mennesker ville bli døpt. Men dagen før dette holder Rickard et møte på en risplattform, der noen få hundre ikke-troende er tilstede. Albert følte seg først ganske usikker på hvordan et slik offensivt misjonsfremstøt ville bli mottatt; et stort utendørs evangeliseringsmøte. ”Mange mennesker ble helbredet på dette møtet, og det var første gang i vår sammenheng at vi hadde opplevd noe slikt. Folk ble overveldet over å se hvordan folk kunne bli friske uten medisiner, på et øyeblikk. Dette førte til at flere ønsket å ta imot Jesus på møtet og antall dåpskandidater økte til 678.” Etter møtet så Albert på Rickard med store øyne og utbrøt: ”I hele mitt liv har jeg aldri sett en utenlandsk misjonær be om frelse og helbredelse med bengalere slik – la oss gjøre det igjen!” Dette ble starten på Gå Ut misjons virksomhet i Bangladesh. Rickard lovet å skaffe ressurser til å sende seks team i året for å holde kampanjer, mens Albert ville finne menigheter og pastorer som ønsket å satse og var forberedt på å følge opp de som kom til å tro. Samme sommer fikk Rickard tillatelse av misjonsorganisasjonen Troens Bevis i Sarons dal til å kanalisere en månedlig støtte i syv år til 34 av pastorene og evangelistene i FCCB.
Høsten 2000 flyttet Rickard og Karin Lundgren til Sverige og grunnla Gå Ut Misjon. Gjennom GUM og noen andre organisasjoner har over 70 kampanjer til nå blitt gjennomført over hele landet, og hundretusener av bengalere har gjennom årene hørt om Jesus og sett ham gjøre under i sine egne landsbyer. Titusener har fått anledning til å ta imot Jesus som sin frelser. Antall forsamlinger i FCCB har økt fra 90 til svimlende 438 de siste 20 årene, og medlemmene har økt fra 3000 til 40.000! Denne formen for offensiv evangelisering har vært en Guds velsignelse i Bangladesh. Både svenske og norske misjonærer i Bangladesh har uttrykt at slike kampanjer egentlig ikke skal være mulig, da landet er et av verdens største muslimske land og står høyt på World Watch-listen over områder med alvorlig forfølgelse av kristne. Når jeg spør Albert om kampanjenes visjon og strategi, svarer han: ”Hovedformålet er å frelse sjeler i Jesu navn. Etter kampanjene gjør vi et oppfølgingsarbeid for de som er registrert. Hvis vi ikke kan følge opp i et område, gjør vi heller ingen kampanje der. Oppfølgingen er av avgjørende betydning for en kampanje. Vårt langsiktige mål med kampanjene er å bringe evangeliet til de mest unådde områdene, slik at nye mennesker kan høre de gode nyhetene og komme til Herren. Men som en unådd nasjon, må vi gjøre mange, mange flere kampanjer for å kunne si at folket har blitt nådd med evangeliet. Hardt arbeid ligger foran oss, og vi må forberede vår verden på Jesu andre komme.” Albert understreker at kampanjene er det desidert viktigste verktøyet de har for å forkynne evangeliet, og at den påfølgende oppfølgingen avgjør veldig mye hvordan utfallet vil bli. Høsten 2020 er ytterligere 600 personer klare for å bli døpt, så snart myndighetene tillater større folkemengder igjen (coronaø-restriksjoner) . Evangeliet fortsetter gå frem!
DRØMMEN OM EN BIBELSKOLE
Albert forteller: ” Om natten 25. oktober 2012 hadde jeg en drøm. Jeg så to hender strekke seg mot meg med en Bibel. Hendene var fulle av lys og herlighet. En stemme ba meg motta Bibelen og starte en bibelskole. Jeg forsto at Gud ba meg bygge opp den bengalske kirken ved å undervise og trene neste generasjons ledere. Vi hadde plantet menigheter i 45 år og hatt kampanjer i 12 år. Tusenvis hadde kommet til å tro på Jesus og hundrevis av nye menigheter hadde blitt startet i ulike deler av landet, men jeg hadde en stor uro på grunn av mangelen på pastorer, evangelister og kirkeledere overalt. Men hvordan kunne vi finansiere dette? Min kone Mary oppmuntret meg til å starte bibelskolen, fordi visjonen så tydelig kom fra Gud. Jeg delte visjonen med noen bibelskolelærere, pastorer og kristne ledere i Bangladesh. Alle oppfordret meg til å starte skolen, fordi det er så viktig for landet vårt at vi kan oppdra solide ledere i kirkene. Skolen startet i februar 2013 med 13 studenter, og vi kalte den ”Hosanna Bibleschool of Bengal”. Det er helt avgjørende for fremtiden at vi kan fortsette å utdanne pastorer, evangelister og andre ledere. Vi må sikre videre drift av skolen, slik at vi kan bygge og utvikle Guds rike i Bangladesh. Målet er å vinne sjeler for Jesus og bygge levende kirker hvor folk kan komme sammen og tilbe Gud.”