I sommer fikk jeg, sammen med David og Melissa, gleden av å lede et Young Missionaries-team ned til Bulgaria. Pazardzjik, en plass vi har vært mange ganger før, med kontakter som vi nå kjenner bedre og bedre, og som er som en familie for oss når vi kommer dit. Vi var et team med folk fra Sverige, Italia og Tyskland, og for mange var dette deres første misjonsreise noen gang. For meg er det alltid spesielt å få være med på noens ”førstereis”, fordi jeg vet hva min første Ungdom i oppdrag-reise gjorde med meg selv, da jeg var 15 år. Og hvordan den virkelig satte en ny retning for resten av mitt liv.
På plass i Bulgaria startet vi allerede den første kvelden med å reise til en by der jeg fikk forkynne det underbare evangeliet. Hver dag denne uken reiste vi til ulike byer og hadde møter blant tyrkere og romfolk. Hvordan er dette egentlig spør du kanskje, jeg skal prøve å forklare!
Vi kommer til byen med vår tolk og noen få fra den lokale kirken. De begynner å synge lovsanger gjennom et lydanlegg som hele tiden står på max volum, samtidig som vi forsøker å samle folk på den plassen der møtet skal være. Noen ganger har vi med oss ansiktsmaling og leker, for når barna kommer løpende kommer også foreldrene og andre nysgjerrige – og plutselig er en hel flokk samlet. Så starter det med at noen i teamet har en warm-up for å få folket med og bygge en forventning. Etter dette viser vi et drama som vi har øvd inn, og som viser hva Jesus har gjort for oss. Kveld etter kveld så vi hvordan folk ble berørt av den enorme kjærligheten Jesus har for oss mennesker. Applausen og jubelen kommer alltid i det øyeblikket dramaet viser at Jesus beseirer døden og står opp igjen. Etter dramaet ligger det en forventning i luften; Hva er dette for noe? Hvem er dette? Nå begynner en av oss å forkynne og forklare evangeliet, og at den Jesus som døde i dramaet de nettopp har sett finnes i virkeligheten og døde og oppsto nettopp for deg! Etter talen er det alltid frelsesinnbydelse og bønn for syke. En fantastisk stund når hele teamet er aktive i folkemengden med å be for mennesker, betjene dem og lede dem til Jesus. Det er fantastisk å få gjøre dette dag etter dag i ulike byer, sammen med ungdommer som hver dag tar nye trossteg!
En hendelse som berørte meg ekstra mye på denne reisen skjedde på vårt siste bymøte. Vi hadde nettoppp invitert folk til forbønn, og etter en stund var det flere kvinner som fikk ta i mot tungetalens gave og ble døpt i Den hellige Ånd. En av kvinnene hadde hatt blødninger, som under forbønnen hadde forsvunnet og smerten var helt borte. Midt i dette underbare bønnekaoset kommer en ung kvinne frem til meg, hun er på min egen alder. Hun har et innbitt blikk og ser ganske alvorlig ut. Jeg vinker på tolken vår og hun forklarer at kvinnen har fundert lenge på dette med Gud og at hun, da hun så dramaet, kjente at dette måtte hun våge å teste ut. Jeg får be med denne forknytte unge kvinnen til frelse, og for hvert ord hun gjentar åpner ansiktet hennes seg mer og mer. Tårene kommer og jeg kjenner virkelig Guds ånd og nærvær . Nå renner tårene også på mine egne kinn og der står vi, hun og jeg hånd i hånd, gråtende i en frelsesbønn som jeg aldri vil skal ta slutt. Dette øyeblikket har jeg båret med meg etter denne reisen. Hvor enormt stort det faktisk er når Gud forvandler liv og vi får være med og se det skje. Hvilken nåde!