Spørsmålet er egentlig litt dumt. Etter å ha forkynt evangeliet i over 30 år blant verdens unådde folk, burde jeg virkelig vite bedre, også rent teologisk, og ikke stille slike spørsmål. Men likevel var dette fortsatt det store spørsmålet i mitt sinn da jeg etter sendingen løp rundt i korridorene i kontoret til Gå Ut Misjon! En voldsom begeistring, takknemlighet og glede fylte mitt hjerte, fordi vi hadde nådd ut til den pakistanske landsbyen Shere Kahn, der Marwari-folket bor! Jeg vil gjerne være ærlig og innrømme at jeg faktisk hadde hatt noen skeptiske tanker før sendingen; om det ville være mulig å nå hjertene og oppnå den samhørigheten som vanligvis oppstår i en kampanje – når jeg faktisk befinner meg 712 mil unna dem, i det smålandske Nässjö?! Denne forbindelsen og erfaringen er så viktig for å kunne formidle et personlig budskap om kjærlighet til de personene som står der; mennesker som av forskjellige grunner desperat tørster og lengter etter verdens frelser, Jesus Kristus.
Da internettforbindelsen endelig ble stabil, og jeg på min TV-skjerm i studio plustelig fikk se både meg selv, tolken (i Norge!) og ikke minst Marwarifolket som var samlet, løftet jeg litt usikkert hånden og vinket til dem, for å sjekke om de virkelig kunne se meg?
Jeg ble fullstendig satt ut da jeg fikk se et folkehav på drøyt 1200 personer, som vinket tilbake til meg etter bare noen sekunder! Vårt lokale team hadde leid inn dyktige teknikere og kamerafolk. Hele tiden løp de rundt og sørget for nye vinkler og nærbilder av tilhørerne. Jeg kunne se smilene deres, høre dem le og se de tårefylte øynene, føle med dem. Jeg måtte selv bare gråte av glede over den store nåden det var å få være sammen med dem, takket være dette tekniske underet! Som sagt burde jeg ikke ha tvilt på at dette var mulig, for jeg vet jo hvordan det tekniske fungerer. Men ennå viktigere; Dette er jo klart forutsagt i Bibelen! At evangeliet om Jesus i de siste tider skal nå ut til de unådde folkegruppene, slik at Jesus skal kunne komme tilbake til vår jord. ”Og jeg så ennå en engel, som fløy høyt opp under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for jordens innbyggere, for alle folk og stammer og språk og nasjoner.” Åpenbaringen 14.6.
Hvis du, som Johennes i slutten av det første århundre, i et profetisk syn hadde fått se en satelitt som svevde på himmelen for å forkynne evangeliet til alle folk, så tror jeg nok at du også hadde valgt ordet ”engel” for å beskrive det du så! Dette gikk opp for meg da jeg ropte ut til folket: Ab Kese Häe? Som betyr: Hvordan har dere det? Og før tolken rekker å oversette roper folket med sterk røst tilbake: Tika! -Kihal hey he? Bare bra! Hvordan har Du det? I hele mitt indre forsto jeg at … Nå skjer det! Nå kan vi nå hele jorden. Nå når vi de mest unådde og nå kan Jesus komme tilbake – NÅR SOM HELST!
For full hals prekte jeg som en orkan fra Nordsjøen i 30 minutter, med utgangspunkt i fortellingen om den blodsyke kvinnens mirakel, som skjedde da hun rørte ved Jesus. Om hvordan den Gud som har skapt oss slik at vi kan berøre hverandre, akkurat nå vil berøre folket i Shere Khan gjennom Jesus Kristus! Du forstår sikkert at jeg fikk frysninger hver gang folket avbrøt meg i prekenen, med høye gledesrop, jubel og applaus, på grunn av kraften i budskapet om Jesu forvandlende kjærlighet. Du får tilgi meg for at jeg, en vanlig enkel svenske, begynner å tenke: hvordan er dette mulig? Når jeg ved avlslutningen av talen gir en frelsesinnbydelse og 950 hinduer straks reiser seg, løfter begge armene og der og da på direkten tar imot sin etterlengtede frelser Jesus Kristus!
Etter forbønn for syke fortsetter det umulige. Like for øynene mine dannes det en kø av kvinner og menn, over 20 personer, som vil vitne for sine venner i landsbyen om hvilke mirakler Gud har gjort i kroppene deres. Og hvilke under det var! Den første kvinnen som griper mikrofonen roper: Dere vet jo at jeg har vært blind på høyre øye, men nå kan jeg se igjen! Mannen som overtar etter henne hadde skadet begge beina i en bilulykke, men nå bare gjentar han mens tårene renner nedover kinnene: Jeg kan gå igjen, jeg kan gå igjen! Pastoren som intervjuet ham var ikke selv fra landsbyen og kjente ingen på stedet. Han så seg derfor rundt med et litt tvilende uttrykk, for å se om det var noen lokale som kunne bekrefte at mannen snakket sant? Man kunne lese av ansiktet hans at han lurte på om det var mulig at en person som hadde fått knust knærne i en trafkkulykke, nå plustelig sto der helt frisk?! Ropene fra folkehavet overbeviste ham så til de grader at han tok over og fremførte en hel lite preken om Guds kraft og godhet! Til slutt ble jeg nødt til å avbryte ham, for å gi plass for de andres vitnesbyrd om helbredelser. Kreftsvulster var borte, vonde rygger kunne bevege seg fritt igjen, store hudutslett som dekket brystet på en mann var helt borte, og han sto der halvnaken foran alle og bare ropte Halleluja, halleluja, til tross for at han bare fem minuter tidligere hadde vært som de andre: hinduer bundet i denne destruktive religionens djevelske løgner. Vitnesbyrdene bare fortsatte, og jeg og tolken Jabran Inayet i Norge kikket forundret på hverandre. Strålende av glede utbryter han: Rickard, nå er det akkurat som da vi forkynte sammen i Pakistan for 17 år siden! Ja, stammet jeg … men hvordan er dette mulig ?
I løpet av september, oktober og november har Gå ut misjons evangelister gjennomført slike kampanjer i flere Marwari landsbyer. Dette hadde på ingen måte kunne skje uten Din støtte og dine økonomiske gaver til Gå ut misjon. Men her har du ”kvitteringen” på hva dine penger har fått utrette og hvordan Gud bryter gjennom med sin kjærlighet når du ber. Vi gleder oss over at rundt XXXXst Marwarier, etter våre møter, har gitt en helhjertet respons på invitasjonen til å ta imot Jesus!
Vi har nettopp fått vite at en pakistansk pastor med sine medarbeidere er i gang med oppfølgningen av alle disse menneskene. Både han, teamet og alle disse som har tatt imot Jesus trenger nå intensiv forbønn. De er åndelige spebarn og trenger så mye omsorg, men virkeligheten der ute på den pakistanske steppeørkenen, i disse fattige Marwaribyene er alt annet enn en from og hyggelig kirkekaffe i våre frikirker. De har ingen steder å gjemme seg , sammen med sine søsken. De har kommet til tro på Jesus, og alle i landsbyen vet om det. Og det er jo egentlig slik det skal være over hele jorden. Hvordan er det egentlig mulig at man kan være en hemmelig kristen i Vår del av verden ?