FRA MANGOTRE TIL BREVSKOLE
En avgjørende del av Gå Ut Misjons strategi for evangelisering er de nasjonale lederne som samordner satsningene. Dette er Herrens tjenere, med stor innflytelse over både kristenheten og landets ledende politikere. Disse har ofte ekstraordinære livshistorier. Vi innleder her historien om vår koordinator i Bangladesh, Albert Pratyarpan Mridha. Gå Ut Misjons norske medarbeider og misjonær Arne Raen har intervjuet Albert og skrevet ned historien.
Den britiske misjonæren William Carey kom til India i 1793, der han forkynte evangeliet for hinduene. William var opprinnelig skomaker, men viste seg å være et språkgeni. Han oversatte blant annet Bibelen til 6 forskjellige språk, inkl. bengali. En av Careys medarbeidere (rev. Smith) ledet hinduen Ishan Chandra Mridha til kristen tro i 1830. Seks generasjoner senere ble Albert P. Mridha født (i 1957), som nummer 5 av 9 søsken.
Alberts bestefar hadde store jordeiendommer. Faren studerte i Calcutta og jobbet siden som lærer og ved Carey Baptist Mission i Dinajpur. Albert fikk en tøff start i livet. En stor flom i daværende Øst-Pakistan førte til at familiens hus sto under vann. Albert selv var alvorlig syk og det var liten sjanse for at han ville overleve. Faren ga ham mellomnavnet Pratyarpan, som betyr «returneres til Gud». Foreldre ba til Gud og avga et løfte om at gutten skulle innvies til tjeneste for Gud dersom han bare fikk leve. Og miraklet skjedde: Albert overlevde.
Nesten all misjonsvirksomhet i området hadde før 1947 sin base i India. Den lille kristne minoriteten i Øst-Pakistan (dagens Bangladesh) befant seg i en vanskelig situasjon. Svært få hadde egen bibel eller sangbok. Albert forteller: ”Jeg kan huske at min far hadde en bibel som ble delt av mange familier på 50- og 60-tallet.
Mange kom og lånte fars bibel, men de måtte love å levere den hellige boken tilbake samme dag, slik at vi kunne bruke den til vår daglige kveldsandakt. Bibler ble smuglet fra India, da det var nesten umulig å importere på vanlig måte. Jeg har selv opplevd hvor vanskelig dette var. Etter en krig mellom Pakistan og India i 1965 ble både import og smugling stanset. Vi hadde bare 1 sangbok, og det var forbudt å ta den ut fra huset uten fars tillatelse. Så i min barndom (1960-tallet) pleide jeg å kopiere sanger ved å skrive dem av på et papir. Disse ble brukt i søndagsskolen og andre steder ved behov. Jeg kan den dag i dag huske denne vanskelige perioden.”
Familien Mridha flytter flere ganger og Albert går på forskjellige skoler. I 1970 blir faren plassert på et fjerntliggende sted i Joypurhat district, nær den indiske grensen. Albert er nå 13 år og har lang og tung vei til skolen. Den barnerike familien er fattig og har ikke råd til å gi barna skikkelige klær og skoleutstyr. Moren får sydd en skjorte til Albert av et gammelt gardin og han skal bli 14 år før han får sine første sko.
Etter at England trakk seg ut av India (som kolonimakt) i 1947 ble området delt i to: India (for hinduer) og Pakistan (for muslimer). Pakistan ble igjen oppdelt i Vest-Pakistan og Øst-Pakistan. Disse 2 områdene hadde ikke felles grense og dessuten ulike folkegrupper og språk. Vest-Pakistan var dominerende og bestemte det meste. Øst-Pakistan ble bl.a. pålagt å innføre urdu som språk, noe som stimulerte et gryende opprør. Folket her snakket bangali og de godtok ikke å bli påtvunget et fremmed språk. Etter mange forsøk på politiske løsninger og entydige valgresultater toppet konflikten seg i en krig i 1971. India gikk til slutt inn og bidro til at de vest-pakistanske styrkene måtte kapitulere 16 desember 1971. Landet ble selvstendig, men 3 millioner liv hadde gått tapt i den blodige frigjøringskrigen.
I mars 1971 blir skolen til Albert stengt på grunn av uroen i landet. Selve krigen starter 25. mars og mange (10 mill) rømmer til India for å komme unna det som blir et folkemord. Sammen med foreldrene og 6 søsken bryter Albert opp på langfredag og går til fots hele veien til India. Albert bærer sin yngre søster samtidig som han frakter en kanne med olje. På den indiske grensen blir de boende under et mangotre. Maten de har båret med seg tar slutt og de blir avhengige av den lille hjelpen som folk i landsbyen kan gi. Etter hvert kommer de til en amerikansk misjonsskole i Vest-Bengal (Balurghat), der de bor en tid sammen med 300 flyktning-familier. Albert skriver: «Takk til Gud som var med oss i denne vanskelige perioden. Vi var uten mat i flere dager, men etter hvert fikk vi høre om hundrevis av barn og voksne som var døde på grunn av sykdom og matmangel.»
I mai skaffer India et telt til familien, dette gir en viss beskyttelse gjennom regntiden. I juni blir Albert og en søster hentet av en onkel og tatt med til Siliguri. Etter en måned der kommer han til Chalsa, til en annen onkel. Der bor det 10.000 flyktninger og han går ofte til disse for å leke og spille fotball. I Mal Bazar, noen kilometer fra onkelens hus, er det en treningsleir for frihets-kjempere. Her treffer Albert folk fra sitt hjemsted og får komme inn i leiren. Han utfører ulike tjenester for soldatene, slikt som å hente vann og handle på den lokale butikken. Selv om han er for ung til å delta aktivt blir drømmen om et fritt land vekket og han føler seg som en av frihetskjemperne. Hver dag hører han nyhetssendinger på radio og blir inspirert av meldinger om at de pakistanske styrkene blir drevet tilbake. Når nyheten om kapitulasjon kommer 16. desember deltar han i en parade i Chalsa sammen med 2000 andre. Etter julefeiring i Siliguri blir han gjenforent med foreldrene like før nyttår.
17 januar 1972 reiser familien tilbake til et fritt, men krigsherjet og ødelagt hjemland. Navnet på den ny-fødte republikken er Bangladesh (bengal-staten). Albert er nå 14 år gammel. Etter frigjøringskrigen var det stor mangel på bibler og kristen litteratur. Fattigdom og finansiell krise gjorde de kristne sårbare. I 1972-73 kom flere utenlandske misjonsorganisasjoner til Bangladesh; fra USA, Canada og flere europeiske land. Bibler kunne nå skaffes fra India, men de fleste troende hadde ikke råd. Misjonærenes virksomhet medførte store vekkelser, og antall troende i Bangladesh ble nesten doblet i løpet av få år. Problemet var mangelen på pastorer som kunne ta vare på de troende på det åndelige planet. Utlendingene ledet arbeidet og utrustning av nye ledere ble dessverre ikke prioritert. Planlegging og strategi ble ivaretatt av misjonærene. Svært få bibelskoler ble etablert og det var lite langsiktighet. Resultatet var at det ikke ble utviklet ledere for fremtidens generasjoner.
Tilbake i et fritt Bangladesh (etter krigen i 1971) blir ødelagte hus på misjonssenteret i Khanjanpur reparert og 500 familier får husly der. Albert er tilbake på skolen sin, men det er veldig knapt med mat og utstyr. Albert går på en søndagsskole drevet av 2 amerikanske misjonærer. «Her lærte jeg mye om Herren og om å vokse som kristen, slik at jeg aldri senere har gitt opp når lidelse og kriser kommer». Alberts far blir delvis lammet etter en ulykke i 1972. Han må gi opp sitt arbeid i misjonen og blir sittende med en minimal pensjon. I 1973 flytter familien til Gopalganj, lenger sør i landet. På grunn av pengemangel blir dette starten på en veldig vanskelig periode. Faren ligger for det meste til sengs og moren har eneansvar for familien (9 barn).
Normal skolegang blir vanskelig og Albert må ta arbeid på rismarkene. Når det blir aktuelt med eksamen på videregående skole har de ikke penger til eksamensavgiften. Men etter stor innsats som dagarbeider klarer han endelig å skaffe pengene og fullfører videregående i 1976. Etter videregående følger videre skolegang i hovedstaden Dhaka, der han leier et lite rom sammen med 8 andre. For å klare seg økonomisk jobber han på markedene, men pengene strekker ikke til. En periode tjener han litt på privat undervisning av andre elever. Han må låne bøker av venner og i perioder har han ikke penger til mat. «Jeg ba til Herren om hjelp til å fortsette studiene til tross for alle problemene». Betalingsproblemer gjør at han må forlate bostedet. Han oppsøker Kathalbagan Baptist Church, der pastoren gir ham lov til å overnatte i kirken. Men han må komme etter kl.10 om kvelden og være ute før kl. 6 om morgenen. I denne kirken går han på søndagskole og gudstjenester.
I de tunge og vanskelige årene Albert har bak seg har han bedt til Gud og avlagt et løfte; Hvis han kommer gjennom dette og får en mulighet, vil han starte et arbeid for fattige barn. Drømmen er et sted der barn kan bo trygt mens de får en god utdannelse. «Denne drømmen har vært en del av mitt liv siden 1976». Her fødes visjonen bak dagens store senter ”Home of Peace” i nordre Bangladesh. År med stor fattigdom, lidelse og hardt arbeid blir til slutt, ved Guds hjelp, en stor velsignelse for flere tusen bengalske barn. I juli 1977 tar Albert som 20-åring et månedskurs i Campus Crusade for Christ, et økumenisk studentarbeid som har kommet til Bangladesh.
Han er en av 30 pionerer i dette arbeidet, og tilbyr seg å fortsette som frivillig medarbeider. Etter en tid får han tilbud om noe lønnet arbeid i Campus Ministry ved Dhaka universitet. Endelig er han i stand til å forsørge seg selv og i tillegg støtte sine foreldre. Albert gjennomfører college i 1978 samtidig som han er med i Campus Crusade of Christ. Veien ligger åpen for videre studier ved Dhaka University, men for Albert er dette umulig av økonomiske årsaker. I kirken møter han en amerikansk misjonær som har kontakt med International Christian Fellowship. Han ber Albert om å arbeide med deres bibel-brevskole, noe han takker ja til. Han får ansvaret for brevkursavdelingen og arbeider der fra 1978 til 1984. ”Med dette startet et helt nytt liv for meg”, sier Albert.