22.–23. oktober skulle jeg og Rickard Lundgren hatt en todagers kampanje via videolink i en Marwariby i Pakistan. Mange økonomiske mirakler skjedde før kampanjen, der Gud beveget flere personer til å gi ekstra gaver til nettopp denne kampanjen. Dette ble for oss en sterk bekreftelse på at kampanjen var i tråd med Guds vilje. Både jeg og min kone Felicia kjente i våre hjerter at det var noe helt spesielt i luften før denne helgen.
Så skulle den neste bekreftelsen komme. Det er nemlig slik at når det skal skrives kirkehistorie og Guds rike skal utbres på nye steder og nye mennesker skal komme til tro, så blir vår fiende veldig nervøs. En stor motstand begynte å reise seg mot kampanjen, og den tillatelsen vi tidligere hadde fått ble inndratt, da myndigehtene vendte seg mot kampanjen. Vi startet da en bønnekjede i Sverige, og flere av dere som leser dette brevet var med og ba om at kampanjen skulle gjennomføres.
Det er kraft i bønn og Gud viste oss sin trofasthet ennå en gang, da vårt lokale team lyktes med å sette opp kampanjen i en annen by, der samme folkegruppe bodde, på bare to dagers varsel. Kampanjen kunne derfor gjennomføres, men på et annet sted, og med et møte på lørdag den 23., i stedet for to møter som var planlagt. En uke senere hadde Rickard det andre kampanjemøtet i nok en Marwariby, den kan du lese om i artikkelen som følger.
Jeg selv kjente en motstand i min forberedelser. Jeg skjønte tidlig at noe stort skulle skje og jeg ba om Guds nåde til å forkynne evangeliet med frimodighet. Jeg landet på et budskap og kjente meg klar til å reise. Så, i bilen til studio opplevde jeg Åndens tale på nytt mens jeg ba. Jeg ble minnet om at den folkegruppen jeg skulle tale til var en minoritetsgruppe, som var undertrykt i samfunnet. Jeg begynte å fundere på dette og kom i tanker om samaritanerne på Jesu tid. Så jeg byttet budskap til kvinnen ved Sykars brønn, en tekst som jeg aldri før hadde talt over på en kampanje.
På plass i studio fortsatte kampen i åndeverdenen, nå med teknikken. Tre ganger måtte vi bytte kamera, og det lokale teamet i Pakistan kjempet med sin internett-oppkopling. Til slutt startet møtet og jeg gikk i studio uten noen ferdigskrevet preken, bare noen punkter på et papir. Jeg stolte på Åndens ledelse og talte på hans instruks fra bilturen: Om kvinnen som tilhørte en folkegruppe som var utsatt og undertrykt. Dessuten hadde hun levd et syndig liv og var uten håp. Men så møter hun kilden med levende vann og med det evige livet; Jesus Kristus!
Motstand igjen. Da jeg nærmet med slutten av talen og skulle invitere til frelse, forvinnner bildet fra skjermen foran meg, da jeg trengte det som mest. Jeg hørte både tolken og lyden fra møtet, men hadde ikke noe bilde. Det var som å stå på en scene og tale, for så midt under talen å miste synet og bli blind. Jeg så ingenting. Jeg måtte gå på vannet og ta en innbydelse, kalle på mennesker om å ta steget. Jeg ble tvunget til å stole på Ånden, at han skulle lede meg i hvordan jeg skulle kalle på mennesker, før jeg ba frelsesbønnen. Jeg sa ”dere som har løftet hendene deres, be sammen med meg ”, men jeg visste jo ikke om det var noen opprakte hender eller om det var noen mennesker igjen på møtet i det hele tatt! Så ba vi frelsesbønnen, jeg underviste de nye troende om de første skrittene og etterpå ba jeg for syke. Fremdeles uten å se bildene fra kampanjen.
Jeg gikk ut fra studio og inn i kontrollrommet, og da ble det klart hvorfor det hadde vært slik motstand før kampanjen. Så godt som alle som var til stede hadde svart ja til frelsen, mange var helbredet, og en kvinne som var blind hadde fått synet tilbake. Nå er en menighet startet opp og Guds rike har ekspandert til ennå en by.
Jeg er fullstendig overveldet over Åndens ledelse og hvordan et enkelt redskap som meg, med Guds hjelp og kraft, kan brukes til å etablere Guds rike på et nytt sted.